A password will be e-mailed to you.

Mats Wilander tilhørte en gullalder i svensk tennis som aldri kommer tilbake – om man skal tro Mats Wilander.

I perioden 1988 – 1990 var Sverige dominerende i tennis internasjonalt. Et dusin svensker kappet om å klatre høyest på verdensrankingen, blant andre Joakim Nystrøm, Peter Lundgren, Jan Gunnarsson, Magnus Gustafsson, Jonas Svensson, Mikael Pernfors, Kent Carlsson og Anders Järryd – mens to gutter fra Småland regjerte verden: Mats Wilander og Stefan Edberg ble begge verdens beste tennisspillere i henholdsvis 1988 og 1990.

Denne helgen er tennislegenden Wilander, som til vanlig bor i Idaho, USA, i Sverige i forbindelse med Stockholm Open. Han skal holde et foredrag “Hvordan man blir en vinner”.

På fredag var han gjest hos talkshowet Skavlan.

– Hvordan blir man en vinner?

– Man må finne noe man synes er gøy. Det er først da man kan presse seg til nye høyder. 

Blant temaene som ble tatt opp denne kvelden var svensk tennis i dag, og om man kan forvente å få flere svenske tennistopper blant verdens beste tennisspillere, slik det en gang var på slutten av 80-tallet.

–  Du sier det ikke blir noen svensk gullader i tennis igjen? Hvorfor ikke?

– Konkurransen er for stor. Da vi var best i tennis på 70- og 80-tallet, kjempet vi mot Frankrike, USA, Australia, Argentina … Sju-åtte land hadde de beste spillerne. I dag i US Open er de 16 beste fra 14 ulike land.

På 70-tallet var det svenske vidunderbarnet Bjørn Borg som gjorde sitt inntog på det internasjonale tenniskartet.  Som 18-åring tok han sin første Grand Slam-tittel i French Open, og ble den yngste spilleren som noen gang har vunnet French Open. I hele 109 uker, var han senere verdens beste tennisspiller.

Rundt tiden da Borg la opp proffkarrieren på hyllen, sjokkerte landsmannen Mats Wilander en hel verden med sin sier i French Open i 1982, kun 17 år gammel og ble tidenes yngste Grand Slam-vinner. Seks år senere ble han verdens beste tennisspiller, en tittel han holdt i totalt 20 uker.

– Jeg prøver å si det på en positiv måte. Tennis er en verdenskonkurranse, men vi er jo best i ishockey. Det er fint, men konkurransen er ikke like stor i vinteridrett som i fotball eller tennis. Vi kan ikke regne med å ha 4-5 blant de 20 beste, uttrykte Wilander.

– Så da dere var på topp, var det egentlig kjempelett?

– Ja, det var det.

– Det har vi alltid trodd i Norge, svarte Skavlan med glimt i øyet.

– Det var mye lettere. Björn Borg har æren for at vi ble gode. Han var den første som spilte med
moderne teknikk. Vi hadde flyt og flaks.

Klikk på bildet for å se hele innslaget med Mats Wilander under fredagens utgave Skavlan.

BERØMMER BORG

Samtalen dreiet også over til spesialisering i idrett og hvilke tanker Wilander gjorde seg om dette, da han som 14-åring valgte å satse på karriere som tennisproff.

– Jeg tok et valg. Jeg likte tennis best, fortalte Wilander.

Han siktet imidlertid til at spesialisering i idretter i dag kan begynne så tidlig som i 8-års alderen:

– Det er for mye spesialisering og for tidlig.

Wilander, som la opp karrieren som proff i 1996, spiller i dag fremdeles oppvisningskamper i doubles verden over. August 2011 møttes verdensstjernene Wilander og Borg i deres første og eneste møte på tennisbanen. Sluttstilling ble 4-6, 5-7 i favør Wilander.

I Mallorca spilte Wilander doubles med Leo Borg, sønnen til Bjørn Borg, som i likhet med sin far er et tennistalent. Han er nummer to i sin klasse, P14 i Sverige. Anledningen var en veteranturnering i Mallorca, hvor de beste 14-åringene fra Sverige var samlet, for å spille mot de beste fra Mallorca.

Turneringslederen ville se Borg og Wilander sammen i double. Leo Borg mot Wilander, altså.

-Hvordan er stilen hans?

-Tja … Kapsen feil vei.

– Spillestilen, mener jeg.

– Det kommer. Kapsen feil vei. Når man har det, kjører man litt sånn … På en god måte, litt slurvete. Man kjører på og spiller hurtig. Et stort spill, forklarte Wilander og fortsatte:

– Det er bra, for han kan alt. Alle slagene og alle triks-slagene.

– Kapsen er viktig. Han er slurvete på en positiv måte. Er man det, syns man det er gøy. Han kommer til å bli god.

– Hvordan ville det vært å spille mot ham, og ikke med?, spør Skavlan på et tidspunkt.

– Å være dum i hodet og ikke kjenne sine begrensninger, mener du?, svarer Wilander spøkefullt.

– Den følelsen vil jeg ikke ha. Jeg vet bedre. Jeg ville ikke spilt mot ham nå.