A password will be e-mailed to you.

Norges mest prisbelønte fotograf sammenligner gjerne lyden og følelsen av å få til det perfekte fotografi, med lyden og følelsen av å få til et slag i tennis som sitter. Form, teknikk og bevegelser flyter og samspiller. Dette er det ene øyeblikket hvor du bare vet at alle detaljer klaffer.

Navn: Hans Jørgen Brun

Alder: 71

Født/oppvokst: Fana, Bergen

Bor: På Paradis, Bergen

Yrke: Profesjonell fotograf i 45 år, driver fremdeles

Bakgrunn: Startet eget fotostudio i 1971 etter ­læretid hos fotograf ­Reimers. Har hatt sitt nå­værende studio i Neumanns gate siden 1985. Er Norges Fotografforbunds mest premierte fotograf, og æresmedlem i forbundet. Ga ut boken «Med åpne øyne» i 2008. Har spilt fotball på toppnivå i Brann og Bodø Glimt.

Familie: Gift med Hilde Onarheim, heltidspolitiker i Høyre og tidligere helsebyråd. Fire barn fra tidligere ekteskap, to ­bonusbarn, tre barnebarn og ett bonusbarnebarn.

Webside: hjbrun.no

Facebook: Photographer Hans Jørgen Brun


– Noen ganger treffer jeg noe som aldri kan gjøres igjen. Bare en ørliten bevegelse, og magien er borte. Da er det kanskje kunst i det, sa fotograf og nasjonalskatt, Hans Jørgen Brun en gang i et portrettintervju med Bergens Tidende.

Da svarte han riktignok på spørsmål om han anså seg selv som kunstner, men for 71-åringen fra Paradis, Bergen, er kunsten om fotografi sammenlignbar med tennissporten: I begge handler det om å mestre de små detaljene, form, flyt, teknikk, oppstilling og bevegelser, som i det store bildet, er helt avgjørende for resultatet. Alt fanget i et lite stykke tid.

Foto: ©Lars Kristian Steen

LYSETS MESTER

Han er småhes og må innimellom avbryte for å hoste når vi ringer Hans Jørgen for et telefonintervju. Vi forteller at vi kan ringe senere, når han føler seg bedre. Men velvillig vier han likevel over en time av sin tid til oss – og til tross for dagsformen, kan vi nesten høre Hans Jørgen smile når han prater om tennis. Han forteller at tennissporten faktisk er mye av grunnen til at han til daglig er i god form.

Det er en ukedag, og Hans Jørgen er akkurat ferdig med en portrettfotografering i studioet sitt. Nok noen bilder å huse i et arkiv som allerede rommer over 40.000 ansikter. Familier i finstasen, brudepar, konfirmanter og små barn. Forfattere, skuespillere, komponister, politikere, fredsprisvinnere, filosofer.

På jobb: Hans Jørgen Bruns sønn, Kristoffer Brun (t.v) med Nils Jakob Skulstad Hoff og Svein Urban Ringstad i fotografens atelier. Anledningen var at de tre bergensroerne var klare for London-OL i 2012. Foto: Bergens Tidende

Hans Jørgen Brun er Norges Fotografforbunds mest premierte fotograf gjennom alle år, og er mest kjent for sine kunstnerportretter. I fotografkretser omtales han som “Lysets mester” og regnes som en trendsetter innenfor sin sjanger.

Han er en av de få nålevende fotografer i Norge som i tillegg til digital fotografering, også fotograferer analogt. En truet kunstform, som krever tålmodighet og presisjon. Egenskaper som han har tilegnet seg gjennom en karriere på snart femti år – og egenskaper som han tar med seg på tennisbanen.

TENNIS

I over 20 år har Hans Jørgen vært en ivrig amatørtennisspiller. Det har vært lange perioder i hans liv hvor tennis har måttet vike, men de siste årene, har det blitt en vane for Hans Jørgen å spille tre ganger i uken.

Han ønsker å lære, å mestre, å perfeksjonere. Kompromisser og raske løsninger er han ingen stor fan av. Hverken i karrieren som fotograf eller på tennisbanen. Og ja, de to kan sammenlignes: etter flere forsøk og justeringer, små som store, fanger man som fotograf et øyeblikk, en stemning, ett bilde som er blinkskuddet.

– Den samme følelsen får jeg når jeg treffer ballen helt riktig. Du hører lyden av ballen som treffer racketens “sweetspot” – og du bare vet at dét slaget, dét satt.

En del av breddetennisen, er han. Det er det han kategoriserer seg selv som. Hverken mester eller merittert hva gjelder tennis. Men hvem vet, en trofé er kanskje ikke så langt unna rekkevidde, nå som han snart skal begynne å spille turneringer:

– De fleste turneringer foregår i helgene. Da jobber jeg. Men nå er jeg klar for å begynne å spille turneringer. Det er vel på tide, hører vi Hans Jørgen le i den andre enden av telefonen.

KJÆRLIGHET FOR FAMILIEN

Folk som kjenner ham, beskriver Hans Jørgen som ekstremt familiekjær. Selv har han fire barn fra to tidligere ekteskap, og tre barnebarn. I intervjuet med Bergens Tidende skoggerler han når han blir spurt hvor mange ganger han har sett NRK-klippet som viser sønnen Kristoffer ro inn til VM-seier i dobbeltsculler i 2013. Han henter frem Ipaden og viser klippet.

(Klikk på bildet av Kristoffer (t.v.) og makker Are Strandli for å se NRK-klippet da de august 2013 tok VM-gull i lettvekt dobbeltsculler. Ekstern lenke.) 

- Jeg er veldig opptatt av mine barn, ja. Det skriver seg antakelig fra min egen barndom der jeg var alene og hadde et stort savn etter familie.

KRIGEN

Juni 1945. På Melkeplassen klatrer den tyske offiseren Josef Spiller usett over gjerdet fra fangenskap. Målet er Kvinneklinikken, håpet er å få se sin nyfødte sønn en eneste gang før transporten tilbake til Tyskland.

Han lykkes. I barselseng ligger hans kjære Kate og nyankomne Hans Jørgen. Den lille familien vet ikke at det skal gå over 20 år til neste gang de møtes. Norge er i fredsrus, med ryggen vendt mot dem.

Etter krigen dro moren til Sverige. Hans Jørgen vokste opp hos sin karismatiske bestemor, som utga seg for å være hans mor. Først på Askøy, og senere på Stend.

- Jeg forsto tidlig at noe ikke stemte. At min mor, de gangene hun kom på besøk, ikke var min søster. At de fine gavene som kom fra Tyskland ikke kom fra en onkel. Jeg hørte jo at folk sa tyskerunge. Jeg snakket aldri med noen om det, men var nysgjerrig og prøvde å finne ut av ting på egen hånd.

- Hvordan klarte du å bære et slikt traume alene?
- Det var veldig tungt og vanskelig, men jeg tror jeg døyvet smerten i aktivitet. Jeg var aktiv både med fotball og i Dræggens Buekorps. Dessuten insisterte min bestemor på at jeg skulle gå på Steinerskolen. Det passet godt for meg. Der fikk jeg en bestevenn, Knut Fægri jr., som jeg har god kontakt med den dag i dag. Flere ganger i uken spiste jeg middag hos hans familie, som tok varmt imot meg. Jeg har mye å takke dem for. Når jeg hører om barn som har det vondt i dag, går det sterkt innpå meg. Det er så viktig at noen ser dem.

Ungdomsårene var tøffe. På Hop ungdomsskole var mobbing utbredt, og folk som kom fra Steinerskolen ble sett på som raringer. Han slo tilbake, bokstavelig talt, noe som førte til at han fikk klengenavnet «Ingo», etter datidens verdensmester i tungvektsboksing, Ingemar Johansson. På fotballbanen fikk han mer konstruktivt utløp for frustrasjonene, og havnet snart på Branns juniorlag. Derfra tok han steget opp til A-laget, hvor han spilte med
legender som «Pesen» og «Kniksen». På dagtid arbeidet han som læregutt hos byens fremste fotografer.

 

Hans Jørgen og hans mor. Dette bildet er fotografert i 1946 hos Polyfoto.

Først da Hans Jørgen ble innkalt til sesjon og det sto et annet etternavn på konvolutten, la bestemoren kortene på bordet. Hele livet hadde han båret etternavnet Sjursen. På konvolutten sto det Brun, etter morfaren Christopher Brun, som ble arrestert for illegalt arbeid under krigen, og døde i tysk fangenskap. Mange spørsmål ble besvart, nye ble reist.

Han ble stasjonert i Bodø, hvor han avtjente verneplikten og spilte fotball for Bodø Glimts A-lag. Der fikk han tingene på avstand.

- Det var en fantastisk tid. Jeg ble forfremmet til kvartermester, men det tror jeg handlet mer om fotballen enn min militære innsats. Mine foresatte var så interessert i Glimt at de sendte meg hjem for å slappe av før kampene.
Da han kom tilbake til Bergen, skrev Hans Jørgen et brev til sin far. 22 år etter fødselsdagen på KK, var Kate, Josef og Hans Jørgen atter samlet i Bergen. Kate var da gift på ny, mens Josef bodde alene i Stuttgart.

- Det var et sterkt og flott møte. Far og jeg reiste videre på biltur til Førde, der han hadde vært stasjonert under krigen. Han ble mottatt med varme og hjertelighet. Han hadde varslet norske venner der om en forestående razzia på gården, blant annet. Min far var en solid, klok og belest mann, som jeg senere ble godt kjent med. Han var, som tyskere flest, opptatt av disiplin, og at enhver må ta ansvar for sitt eget liv. Dette har også preget mitt liv.

Hjemme hos Hans Jørgen og kona Hilde, henger det et bilde av mamma og Hans Jørgen, syv-åtte
måneder gammel.

- Er du bitter på dine foreldre og din bestemor som holdt ditt opphav skjult?
- Nei. De gjorde det jo for å beskytte meg. Alle har vi noe med oss som vi kan ta lærdom av. For meg har det vært viktig å legge ting bak meg og se mot det lyse.

- Hvordan preger din barndoms erfaringer deg i ditt arbeid?
- Kanskje har det påvirket min evne til forståelse og empati, slik at jeg kan lage bilder som uttrykker noe oppriktig. Folk har åpnet seg og gitt meg mange rørende og sterke opplevelser i studio. Det gjør meg litt skjør i kantene.

BRANN OG BORG

Idrettskarrieren for Hans Jørgen begynte altså i ung alder med fotball. Her var han svært aktiv og talentfull, noe som førte til en plass på topplagene Brann og Bodø Glimt.

Hans Jørgen Brun til høyre i bildet. Her i en cup-kamp for Bjarg mot Brann. I midten Tore Nortvedt, Brann-legenden som har flest kamper for Brann. Til venstre er Atle “Geiten” Hellesø (Brann). Foto: © Bergens Tidende.

Til Nordic Tennis beskriver Hans Jørgen fotball som en vakker, fengende sport, som en rytmisk dans hvor samspillet mellom muskler og måten en beveger seg i forhold til ballen, er avgjørende for sparket.

Det samme kan man si gjelder i tennis. For tennis og fotball har likheter seg imellom. Det mener Hans Jørgen, og sin fartstid i sportene tatt i betraktning, velger vi å være enige.

– Messi er fotballens svar på Roger Federer. De er så flatterende i teknikken, begge to, roser Hans Jørgen.

Etter at han la fotballkarrieren på hyllen, gikk det noen år før han begynte å spille tennis. Da ble nysgjerrigheten for denne sporten for stor:

– Det ble bygget en innendørshall med 5 tennisbaner, som var første sted i Bergen der man kunne spille tennis. Det var noe som fascinerte meg, og som lå nærme.

Det er snakk om begynnelsen på Paradis tennisklubb, som den gang holdt til på Paradis treningssenter i Bergen.

– På den tiden var det ikke utbredt å spille, spesielt ikke i Bergen, men etterhvert som Bjørn Borg entret den internasjonale scenen, vokste interessen for tennis også lokalt.

Siden ble Borg et forbilde for Hans Jørgen, som ikke legger skjul på at også legendene Boris Becker og John McEnroe var spennende for han å følge.

GODFØLELSEN

Brun har bare lovord å si om tennismiljøet i Bergen og nevner blant andre Santiago Garcia Montes, som “gjør en fantastisk trenerjobb på Aktiv 365/Nesttun Tennisklubb” og det gode ungdomsmiljøet som er der.

Besøk: Paradis Tennisklubb

Besøk: Bergens Tennisklubb

Besøk: Bergen Racketsenter

Besøk: Aktiv365/Nesstun Tennisklubb

I dag er Brun selv medlem av Aktiv 365/Nesttun tennisklubb, som holder til ved Aktiv365 Paradis Sportsklubb. En klubb med et yrende tennisliv, fullbookede tennisbaner, masse påtrykk, mange barn, og et svært dedikert og dyktig trenerteam.

– Den store feilen jeg gjorde når jeg først begynte å spille tennis var at jeg ikke hadde en trener, men var selvvlært. I ettertid, ser jeg hvor viktig det er å ha en flink tennistrener, og det har jeg nå.

Han refererer til Salvador Benjumea, kjent som Salva på folkemunne, som også er tennistrener i Aktiv 365/Nesttun Tennisklubb. I fem år har Hans Jørgen terpet på teknikk i påsyn av Salvador, og anlagt en enhånds backhand, i klassisk Roger Federer-stil.

Han prøver å spille tennis tre ganger i uken. Hadde det vært ledige baner oftere, er ikke Hans Jørgen fremmed for tanken om å øke antall dager på tennisbanen.

Han får løpe en del på treninger med Salvador en gang i uken på Aktiv365, og han har en fast sparrepartner å bryne seg på på tirsdager, Erling Falch Monsen. De to bytter på å vinne.

– Erling har spilt lengre, men nå er vi på samme nivå, så jeg må virkelig ta i litt og får virkelig kjent på godfølelsen etter trening.

Foto: ©Lars Kristian Steen

PIKER OG VIN

Hans Jørgens forkjærlighet for tennissporten er forankret i hans livslange sult for å lære, å forbedre, å mestre. Som ungdom, så vel som i voksen alder, har han alltid vært nysgjerrig av natur. Nysgjerrigheten, og lykken det er å ha arbeid han trives med, er blant drivkreftene i  hans eksistens.

Dessverre har vi blitt et samfunn uten tid til fordypning, mener Hans Jørgen.

Masseproduksjon av bilder er et symbol på en inntatt holdning om likegyldighet, hvor “godt nok” er bra nok. Han tar ikke fem øre for å uttale seg om dårlige bilder av kongefamilien hvis han blir bedt om det, både den norske og svenske, og hans store bekymring er at folk ikke lenger later til å bry seg.

I sin profesjon som fotograf bruker han inntil ti lyskilder for å lyssette ett ansikt. Millimeterpresisjon. Det er en slik sans for detaljer, og tålmodighet til å skynde seg langsom, som Hans Jørgen tar med seg også på tennisbanen.

Foto: © Alexander Øvrebø

I tennis må man bruke både hode og kropp, da hvert slag på en måte har sitt eget liv. Men konkurranseinnstinktet er absolutt tilstede.

Hvis han tapte et slag, tenker Hans Jørgen på hvordan vinne det neste, og at motstander ikke skal få lov til å vinne en gang til. Det er snakk om justeringer og refleksjoner.

– Det er ikke piker, vin og sang jeg tenker på når jeg spiller tennis, for å si det sånn!

Han har blitt en bedre tennisspiller, og en mer rutinert tennisspiller. Gjennom årene har han lært seg hva som fungerer for å holde kroppen hans frisk og rask. På tennisbanen må han være årvåken, på tå, tilstede, kjenne pulsen og slaget.

– Du kan tenke: “Åh, der fikk jeg til et flott slag”, men så får jeg ballen tilbake og må være klar for å svare på det.

Han drar riktignok på årene, men høres ut som langt yngre enn sine 70 år. Bildene av fotografmesteren på tennisbanen bekrefter det samme. Han holder seg i formidabel form.

– Jeg føler meg ikke gammel i det hele tatt, uttaler Hans Jørgen.

På tennisbanen, før en tennistime eller tennismatch, har Hans Jørgen erfart at det viktigste han gjør for å holde seg skadefri, er å varme opp spesielt skulder og håndledd med rotasjonsbevegelser, og spille med kompresjonsstrømper. Selv om han er “eldgammel”, som han beskriver seg selv, humrende.

Han har ingen planer om å pensjonere seg, ei heller om å legge tennisskoene på hyllen. Selv etter snart fem tiår som fotograf, og over to tiår som tennisspiller, er han redd for å stagnere og streber hele tiden etter å forbedre seg. Ganske selvkritisk er han også.

– Tennis handler mye om perfeksjonering og forbedringspotensialet som ligger i de små detaljene. En blir bedre av å være observant og av å lære av ens feil. Hver dag er en ny mulighet for forbedring. Plutselig sitter det.

Fotnote: Utdrag fra “Lysmesteren“, publisert i Bergens Tidende august 2015, er gjengitt med tillatelse fra BT.